Ustyrlig rav – kapittel 1: Drømmer om fare

Opp og stå! Jeg har et spørsmål til dere morgenfugler: Pleier dere å huske drømmene deres?

Min drøm var mer som et syn, der bilde etter bilde liksom dukket opp i hodet mitt. Nå føles det som om en Mino har bruk det som stol!

Først ble jeg blåst av vinden mot en landsby som besto av en liten ring av hus, omgitt av risåkre. Den lå langt inne i en dal, og jeg kunne skimte snødekte topper i det fjerne, men jeg kjente meg ikke igjen.

Deretter falt jeg rett gjennom bakken og ned i et mørkt rom. Kanskje et tempel eller gravkammer. Jeg så ikke stort bortsett fra en potte eller en vase lengst borte.

Det som fikk meg til å skvette skikkelig, var et bilde av en dame med kort, rødt hår, en flott, rød kappe og et snilt smil. Det var moren min! Far har alltid sagt at hun er død – har han løyet? Lever hun fortsatt? Hvorfor har hun aldri oppsøkt meg?

Synet føltes så virkelig at jeg nekter å tro at det bare var en drøm. Finner jeg landsbyen, så finner jeg kanskje moren min! Jeg kjenner en som jeg tror kan hjelpe meg å lete. Hvis hun vil snakke med meg, da. Chamille holder seg visst ikke på den smale sti for tiden ...